Fra tynn til tjukk til fit

Jeg begynte å trene med vekter med da jeg var 16 som et supplement til kampsporttreningen. Jeg hadde alltid vært tynn, men var veldig skeptisk til vekttrening. Jeg trodde på myter som var ganske utbredt i kampsportmiljøet på den tiden om at trening med vekter ville gjøre meg treg. Likevel hadde jeg som de fleste på min alder et ønske om å legge på meg litt muskler.

Jeg fant noen gamle helstøpte jernhantler i kjelleren som min far hadde brukt da han var ung. Jeg tror de var på 6 kilo, og jeg satt og så på tv mens jeg tok hundrevis av repetisjoner med bicepscurls. I den alderen får man fremgang nesten uansett hva man gjør, og det gjorde jeg også med et treningsopplegg som anbefales av kun 1 av hundre treningseksperter. Terskelen var likevel høy for å dra på et treningssenter, og jeg ble bokstavelig talt dratt med på 3T på min første trening med vekter.

Selv om jeg var tynn hadde jeg et brukbart utgangspunkt etter mange armhevinger, generell utholdende styrketrening og mine tusenvis av repetisjoner med 6 kiloshantlene på gutterommet. Jeg tror jeg tok 70 kilo i benkpress på den første treninga, med en kroppsvekt på 65 og ble straks hektet.

Vi trente mye på den tiden. 3 timer hver dag gjennom hele uka. Etter trening dro vi innom bensinstasjonen og drakk en liter skummetmelk før vi syklet hjem. Kostholdet ellers var litt tilfeldig, men vi spiste en del egg og mye melk. Vi hadde ikke råd til proteinpulver, så vi var kreative og fant på andre løsninger. En kompis fikk takk i en bøtte med melkeproteinpulver fra en han kjente på Tine, det smakte hestepiss. En annen lite vellykket varient var tunfiskshake: En boks tunfisk, litt rødsaft en runde i blenderen og voila: Brekningsmiddel.

Teknikken var så som så, men kunne vært verre. Vi leste Arnold Swarzenegger sin Encyclopedia of modern bodybuilding som om det var bibelen, og spedde på med Muscle and Fitness og B&K treningsmagasin (Nå Body). norsk pokerVi sugde til oss alt vi leste og hørte om trening. Supersett, dropsett, Weiders confusion principle, twentyones, forced reps. Vi gjorde mye feil men også en del riktig og fikk raskt fremgang. Jeg gikk opp fra 70 kilo i benkpress til 140 før jeg var 20.

Ettersom vi var blant de mest aktive på gymmet og nesten bodde der i perioder, fikk vi også tilbud om doping. Jeg hadde sett en del eksempler på hvilke bivirkninger det ga, og hadde tidlig en bevisst holdning til det. Trening skulle være sundt. Dessuten hadde vi god fremgang uten.

Kroppsvekten økte jevnt sammen med styrken, men det gikk så gradvis at jeg tenkte ikke så mye på det. Hovedfokuset hadde blitt å løfte mest mulig, ikke å se bra ut. Plutselig veide jeg over 100 kilo. Jeg fortsatte jaget mot å bli sterkest mulig frem til jeg var 29 og 106 kilo. Jeg løftet da 185 kilo i benkpress, 200 i knebøy og 240 i markløft.

Jeg tenkte ikke mye over det da, men med en kroppsvekt på 106 kilo var det tungt å være til. Jeg sov dårlig om natten og våknet ofte av søvnapne. Det var tungt å løpe og gjøre andre aktiviteter. Jeg hadde et anstrengt forhold til mat og spiste hver tredje time. Selv om store deler av fritiden min gikk med til trening, så jeg ikke spesielt fit ut.

Jeg hadde tenkt litt på å konkurrere i noe, og snakket tilfeldigvis med en som var en av Norges beste fitnessutøvere. Jeg spurte han om jeg ikke var for stor til å konkurrere i fitness, og han svarte spontant: ”Du er jo ikke for stor, du er jo bare feit!” Riktignok med et nordlandsk glimt i øyet, men det var likevel den vekkeren jeg trengte. Vi snakket videre om hvor han trodde jeg kom til å ende opp i vekt deffet, og han mente jeg måtte ned til rundt 85 kilo før jeg kunne på scenen. Over 20 kilo med fett måtte bort!

Dette var rett før jul i 2005. Jeg hadde bestemt meg for å stille i NM i oktober 2006. Jeg la om kostholdet og treningen umiddelbart og la meg bevisst på en nedgang på ca. 500 gram pr uke. Jeg skal skrive et eget innlegg om diett og trening før konkurranse, så jeg går ikke i dybden på det nå. Det jeg kan si er  at det er forskjell på hvordan man bør gjøre det dopingfritt i forhold til de som gjør det med, og at det er lettere uten enn mange vil ha det til.

[facebook]
Jeg gikk jevnt ned i vekt helt ned til 90 kilo uten å miste noe nevneverdig styrke. Jeg var innstilt på at det skulle bli tøfft, men det var det ikke. Det var nesten befriende å ikke ha det jaget etter mat hele tiden. Det stemte bra at 85 kilo var riktig vekt for meg. De siste 5 kiloene var litt hardere å bli kvitt, og maksstyrken gikk ned litt på slutten.norsk online casino minimum deposit 5 euro

Selve konkurransen var aldri noe stort mål for meg i seg selv. Det føles unaturlig for meg å stå på scenen i badebukse og vise meg frem. Jeg likte konkurranseelementene i Athletic fitness og kommer sikkert til å stille igjen, men det er ikke noe stress – det er treningen og livsstilen jeg elsker. Målet var å bli i mitt livs beste form, og det greide jeg.

Etter konkurransen har jeg nesten ikke vært over 90 kilo igjen. Jeg ligger jevnt like i underkant året gjennom. Styrkemessig er jeg relativt sett sterkere i dag i forhold til kroppsvekten, enn da jeg veide 106 kilo. Jeg har et avslappet forhold til kosthold, trener andre aktiviteter og løper. Kondisjonen og dermed fettforbrenningen er høyere, og helsa og trivselen er sterkt forbedret.

Hvis jeg i ettertid summerer opp fordeler og ulemper ser det for min del slik ut:

Fordeler med å veie 90 kilo i stedet for 106:[box]

1. Lavere blodtrykk (normalt)
2. Lavere hvilepuls (45)
3. Sover bedre
4. Bedre kondisjon
5. Ser godt trent ut året rundt
6. Er relativt sett sterkere i forhold til kroppsvekten
7. Lettere å løpe og drive med andre aktiviteter
8. Er avslappet forhold til kosthold
9. Kort vei til konkurranseform hvis jeg får lyst til å stille. (Mye tyder også på at fordelene med å ”bulke” utliknes av ulempene med lengre diettperioder)
10. En livsstil som er forenelig med å trene og være sprek resten av livet (Bærekraftig trening)

 [/box]

Ulemper med å veie 90 kilo i stedet for 106:[box]

1.  Greier kanskje aldri å nå 200 kilo i benkpress
2. ?

[/box]

Arnold Scwarzenegger skrev en del om ”fear of smallness” i Encyclopedia of modern bodybuilding (En bok som i dag er full av feil, men gull for motivasjon) For min del passer dette bra med hvorfor jeg aldri kom i skikkelig bra form før jeg kom over denne frykten. Før jeg kunne komme i skikkelig bra form måtte jeg kvitte meg med redselen for å miste det jeg hadde jobbet så hardt for å bygge opp. Når du først har gjort det, kommer du til bli i ditt livs beste form – med svært få negative konsekvenser og mange fordeler!